Normert talespråk

Normalt så mener vi at i Norge bruker vi mye dialekter. Vi har den oppfattingen at alle dialekter er likeverdige. De som forsket på dette, har imidlertid funnet ut at dette ikke er helt riktig. Nordmenn mener at det er sånn, men i praksis har vi noe som normerer talen vår. Det som normerer talen vår i Norge er at mange mener at noen dialekter har mer prestisje, at noen dialekter er finere og er mer verdt. Som man kanskje kan tenke seg er denne dialekten den man snakker i og i området rundt Oslo. Denne dialekten er veldig bokmålsnær. Det vil si at i litteraturen blir det meste skrevet på denne dialekten, altså bokmålsnært som i Oslo. at normerer talen vår selv, betyr at vi legger dialekten vår opp mot Oslo dialekten, fordi denne dialekten er godtatt av alle.

Mange synes det er mer ubehagelig å snakke egen dialekt i Oslo, enn i f.eks. Bergen eller Trondheim.

De norske lover, og andre offentlige papirer er også skrevet på bokmål. Dette gjør at Oslo dialekten oppfattes som mer riktig.

I år 600 forsvant mye av vår vokalbruk. Denne tiden kalles synkopetiden. Mellom Bodø og Trøndelag har vi apokope bruken, hvor vi kutter mange av vokalene i slutten av ordet. For eksempel vil de si «ut å fæsk» istedenfor «ut å fæske».