Biblioteket

Som de fleste sikkert ville ha gjettet, kommer ordet «bibliotek» fra det greske språket. Ordet er satt sammen av de greske ordene, biblio=bok + theke=lager. Dette stemmer ganske bra med virkeligheten når det kommer til biblioteker. Biblioteker er for mange intet annet enn et stort lager med bøker. Sannheten er at biblioteket er, og har betydd mer for oss mennesker enn de fleste av oss tror. Biblioteket har forsørget oss med kunnskap, lærdom, opplysninger og innsikt i fagområder mange bare kunne drømme om. Før det «offentlige biblioteket kom, var det nemlig veldig begrenset hva en kunne tilegne seg av kunnskap utenfor sine egne, og kanskje også familiens bransje og virksomhet. Biblioteket derimot, åpnet muligheter for folket. Biblioteket spilte en stor rolle i det vi anser som opplysningstiden. Under denne tidsalderen kunne folket få en innsikt i hva som egentlig foregikk i samfunnet rundt dem, man kunne for eksempel lese bibelen, og endelig forstå hva kirken og prestene egentlig sto for, og ikke bare anta at dette var den rette veien til Gud og velsignelse.

Biblioteket med andre ord, har spilt en meget stor rolle i vår utvikling som et folk. Det har skapt nye og reformerte religioner, som den «protestantiske kirke», og den har bidratt i utviklingen av demokratiet.

Normert talespråk

Normalt så mener vi at i Norge bruker vi mye dialekter. Vi har den oppfattingen at alle dialekter er likeverdige. De som forsket på dette, har imidlertid funnet ut at dette ikke er helt riktig. Nordmenn mener at det er sånn, men i praksis har vi noe som normerer talen vår. Det som normerer talen vår i Norge er at mange mener at noen dialekter har mer prestisje, at noen dialekter er finere og er mer verdt. Som man kanskje kan tenke seg er denne dialekten den man snakker i og i området rundt Oslo. Denne dialekten er veldig bokmålsnær. Det vil si at i litteraturen blir det meste skrevet på denne dialekten, altså bokmålsnært som i Oslo. at normerer talen vår selv, betyr at vi legger dialekten vår opp mot Oslo dialekten, fordi denne dialekten er godtatt av alle.

Mange synes det er mer ubehagelig å snakke egen dialekt i Oslo, enn i f.eks. Bergen eller Trondheim.

De norske lover, og andre offentlige papirer er også skrevet på bokmål. Dette gjør at Oslo dialekten oppfattes som mer riktig.

I år 600 forsvant mye av vår vokalbruk. Denne tiden kalles synkopetiden. Mellom Bodø og Trøndelag har vi apokope bruken, hvor vi kutter mange av vokalene i slutten av ordet. For eksempel vil de si «ut å fæsk» istedenfor «ut å fæske». 

Babels tårn

Babels tårn fant sted ved verdensbegynnelse. På tiden hvor alle snakket samme språk. Folket ble enige om å bygge et stort tårn for å komme til himmelen og Gud. Dette likte ikke Gud, han ville ikke at folket skulle komme så nært han. Han likte i hvert fall ikke det at de jobbet såpass godt sammen, dette gjorde jo dette tårnprosjektet mer og mer realistisk. Gud bestemte seg derfor for å lage flere forskjellige språk. På denne måten ville ikke menneskene forstå hverandre, og tårnbyggingen vill mislykkes.

Dette er selvfølgelig bare et eventyr. Sannheten er at forskjellige språk har eksister så lenge vi vet mennesket har kommunisert med hverandre. Det er derfor ingenting som tyder på at vi en gang snakket et forent språk. 

Postmodernismen

Postmodernisme er ein fellesbetegnelse for fleire nyorienteringer som skjedde like etter andre verdskrigen. Postmodernismen påverka og endra fleire ulike yrkesområder som t.d. arkitektur, litteratur, kunst, filosofi, musikk osb 

Postmodernismen vart først sett i gang innan litteraturen på 50-talet. Postmodernismen virkte på mange måtar som eit opprør mot den tidlegare sosialrealismen, der postrealismen går vekk ifrå at romanen skulle vere skildrande. Man ville finne nye verkemiddel i romanen. Blant anna utalte Kjartan Fløgstad at romanen var «døy». Folk hadde eit veldig einsidig tilhøve til det ein ville kalle ein «roman». 

Postmodernismen skil seig ut frå den litterære modernismen. Modernismen er sterkt inspirert av psykologi og det subjektive, men postmodernismen står i kontrast med ein antipsykologisk haldning og mangelen på subjektet. 

Riksvegen vestover 

«Riksvegen vestover» er ein av Kjartan Fløgstads desidert beste noveller. Han handlar om ein Taxisjåfør som kjem over eit noko merkeleg oppdrag. Han blir oppringt av resepsjonen på Viking og blir bede om å kome snarast. I det han ankommer hotellet blir han bede om å parkere bilen, for å snakke med kunden andsynes langturen. Taxisjåføren blir tilbode femhundre kroner ekstra viss han når endelege destinasjonen før klokka halv elleve. 

Bilturen blir plutseleg særs interessant i det kunden avgjer seg for å kjøpe to kassar med øl. Novellen skildrar utviklinga gjennom bilturen, der kunden blir meir og meir rusa. Etter kvart er kunden såpass full at han byrjar å snakke masse tull, og synge høglydt på kjende norske songar. 

Dei tek mange pausar på vegen, og dei er blant anna innom ein liten kafe. Under bilturen byrjar kunden å snakke om ei kvinne med namn Anita. Vi skjønner etter kvart at det er henne han er på veg til. 

Taxisjåføren tenkjer stadig på avtala om dei ekstra femhundre kronene, han byrjar òg å mistenkja at kunden prøver å sabotere dette med alle sine tissepauser. Til slutt klarar han å nå frami tide, sidan kunden sovna i baksetet. I den vesle byen dei til slutt ankommer, møte dei endeleg Anita. Novellen går mot slutten, og dei får begge overnatte på eit lite hotell i den vesle byen. 

Mer om Kjartan Fløgstad

Kjartan Fløgstad, født 7. juni 1944 i byen Sauda i Rogaland. Han er ein av dei beste norske forfattarane våre som skriv på nynorsk. Kjartan studerte litteratur og språkvitskap ved universitet i Bergen. 

I ein kort periode før han slo igjennom som prosaforfatter, jobba Fløgstad som industriarbeider og sjømann. 

Fløgstad debuterte som forfattar i 1970 med «Den hemmelege jubel». I 1972 kom den berømte novellesamlingen «Fangliner», der du blant anna kan lese om «Riksvegen vestover». I denne novellesamlingen lèt Fløgstad industriarbeidere, sjøfolk og skiftarbeidere utrykke seig med eigne meiningar og på sitt eige språk. 

Fløgstad har vore ein aktiv kulturdebattant og essayist. På same vis som romanane demonstrerer essayistikken eit tvetydig tilhøve til norsk industrikultur på den eine sida og internasjonal kulturindustri. 

Semiotikk

Alt er tegn. Semiotikk er læren om hvordan vi lager systemer med tegn. Semiotikk står i motsetning av fenomenologi. I fenomenologi fremstår folk og ting som fenomener. Man kan si at noen andre bare er noen andre. I Semiotikken kan man beskrive folk med symboler/beskrivelser. F.eks. Emo, femi, mandig, kul, osv.. 

Hvis jeg hører noen si «katt» kan man se for seg dette på forskjellige måter. Noen vil se for seg en svart katt, katt som løper, hvit katt osv.. Nå virker ordet «katt» som et symbol/bilde og man danner seg en beskrivelse. Dette er et godt eksempel på semiotikk.

I fenomenologi betyr «katt» bare katt. Alt man beskriver er ordet, hvordan det skriver, ser ut og høres ut.

Semiotikk er også flittig brukt i illustrerte bøker. Bildene forfatteren legger ved teksten skal beskrive, og utdype teksten. Bildet skal ha en betydning som forteller mer om teksten en det du allerede vet fra av å ha lest ordene.

Metaforer er en vanlig måte å bruke semiotikk på. Disse språklige bildene kan beskrive blant annet en person på indirekte måte. Istedenfor å beskrive at Jesper er som en rotte med:

 -Jesper er som en rotte.

Vil man si:

-Jesper er rotta.